I juni 1944 Begynte Tyskerne å sende V1 Flygende bomber for å bombe London. Vi kalte Disse V1s «Doodlebugs». En doodlebug var virkelig en bombe med vinger. Det så ut som et lite fly og hadde ingen pilot – litt som et cruise missil, men litt større. Tusenvis av disse doodlebugs ble lansert mot London. Jeg husker dem veldig tydelig. De gjorde en lyd som en lastebil motor går veldig fort. De fortsatte å fly til de gikk tom for drivstoff. Så falt de rett og slett til bakken og eksploderte. Hver gang vi hørte en doodlebug, så alle opp og fulgte den med øynene til den hadde gått forbi hvor vi stod. Hvis motoren stoppet før den kom til oss, var det på tide å bekymre seg! Noen ganger falt en doodlebug til jorden umiddelbart, og noen ganger ville den fortsette å glide, gradvis miste høyde. Veldig skummelt!
I September 1944 begynte Tyskerne å sende v2-raketter til London. V2 var som en moderne ballistisk rakett. Det var mye større enn en doodlebug og var farligere, men det var ikke så skummelt som doodlebug fordi det var så fort at du aldri så det eller hørte det-til det landet med høyt «whomf» – støy. Hvis det landet på deg, ville du ikke ha hørt det-du ville være død uansett.