Innledning: Amfetamin og metamfetaminmisbruk forblir et utbredt helseproblem, og øker byrden på helsevesenet. Naltrekson, en µ-opioidreseptorantagonist, har blitt foreslått som en lovende behandling for amfetamin-og metamfetaminbrukslidelse.
Mål: For å gjennomgå gjeldende dokumentasjon for effekt og sikkerhet av naltrekson som farmakologisk behandling ved bruk av amfetamin og metamfetamin. Det primære endepunktet ble definert som avholdenhet eller reduksjon av bruk. Sekundære utfall var dempet «positive» subjektive effekter(f. eks.) av amfetamin eller metamfetamin etter naltreksonbehandling, bivirkninger og fysiologiske endringer (f. eks. blodtrykk, hjertefrekvens).
Metoder: Denne systematiske oversikten ble utført i henhold TIL PRISMA-erklæringen (PREFERRED Reporting Items For Systematic Reviews and Meta-Analyses). Det ble gjennomført et systematisk litteratursøk 2. April 2017 og oppdatert 31. Mars 2018. Poster ble hentet fra databaser inkludert PubMed, EMBASE Classic pluss EMBASE 1980 via Ovid, og databasene ble søkt ved hjelp av søkeord og / eller overskrifter: (naltrexone AND amfetamine AND dependence) OR (naltrexone AND amfetamine AND craving) OR (vivitrol AND amfetamine) OR (revia AND amfetamine) OR (naltrexone AND amfetamine) OR (naltrexone AND methamfetamine dependence) OR (naltrexone AND methamfetamine AND craving) OR (vivitrol AND methamfetamine) OR (revia AND methamfetamine) OR (naltrexone AND ice) OR (naltrexone AND crystal meth) OR (naltrexone AND methamfetamine). Studies investigating the effects of naltrexone on amfetamine or methamfetamine use were eligible for inclusion. Alle studiene ble vurdert som lav risiko for skjevheter ved Bruk Av Cochrane-verktøyet for risiko for skjevheter.
Resultater: blant 591 identifiserte studier var det fire randomiserte kontrollerte studier. To studier undersøkte effekten av naltrexon på amfetaminbruk og to på metamfetaminbruk. Sammenlignet med placebo økte abstinensraten signifikant (p < 0,05) av naltrekson i en av to amfetaminstudier, mens det ikke var noen statistisk forskjell i den eneste studien som rapporterte bruk av metamfetamin. I en av to amfetaminstudier dempet naltrexon signifikant enten craving nivåer eller subjektive effekter (for eksempel «vil ha mer», «like effekt») i forhold til placebo (p < 0.05). I tillegg var det bare i en av to metamfetaminstudier at naltrexon ga en signifikant reduksjon (p < 0,05) i craving nivåer eller dempede subjektive effekter. Både amfetamin-og metamfetaminstudier viste god toleranse for naltrekson, med få bivirkninger sett.
Konklusjoner: Det er for tiden utilstrekkelig bevis for å støtte bruk av naltrexon i amfetamin og metamfetamin bruksforstyrrelser. Det er et tvingende behov for studier av høy kvalitet for ytterligere å evaluere potensiell bruk av naltrexon.