Reduksjon av ekstracellulær osmolalitet med 10-12 mOsm/L reduserer baroreceptor avfyring in vitro i vev fra hannrotter. Graviditet er forbundet med en tilsvarende reduksjon i plasma osmolalitet (pOsm) så vel som med endringer i baroreceptor avfyring og redusert baroreceptor refleks aktivitet. Mekanismer for redusert barorefleksaktivitet er ennå ikke forstått, men de har viktige implikasjoner for vedlikehold av kardiovaskulær homeostase hos den gravide kvinnen. Dermed ble denne studien designet for å teste om endringer i plasma osmolalitet endrer baroreceptor utslipp under graviditet. Sent drektige og jomfru kontrollrotter ble bedøvet, femorale kar ble kanylert for måling av arterielt trykk og legemiddelinfusjon, og aorta depressornerven, som inneholdt baroreceptor afferenter, ble isolert og forberedt for opptak. Plasma osmolalitet ble målt før og 30 min etter graderte intraperitoneale injeksjoner Av NaCl (50-1500 mOsm / L). Arterielt trykk, hjertefrekvens og aortisk depressornerveaktivitet (ADNA) ble målt kontinuerlig før og etter injeksjoner. En 50 mOsm/L nacl injeksjon reduserte pOsm betydelig, men endret IKKE ADNA i noen av gruppene. På samme måte økte 1200 mOsm/L nacl-injeksjoner signifikant pOsm og hadde ingen effekt på ADNA i noen av gruppene. 1500 mOsm saltbelastningen økte betydelig pOsm og ADNA hos gravide rotter, og hos jomfrudyr økte den pOsm, men fremkalte en paradoksal reduksjon I ADNA. Forfatterens studier indikerer at pOsm har minimal effekt på baroreceptoraktivitet, som ikke er signifikant forskjellig under svangerskapet. Deres funn tyder på at in vitro-data fra hannrotter som indikerer en korrelasjon mellom pOsm og baroreceptor-utslipp, ikke er anvendelige hos bedøvede intakte hunndyr.