Søke Etter Cubas Pre-Columbian Røtter

Roberto Ord@ez Fernández begynte først å grave gjenstander i og rundt cubas østlige spissen mer enn 40 år siden, i en alder av 17. Han har ikke stoppet siden. Spør noen i den lille byen Baracoa for el arqueólogo, og du vil bli sendt til hans smale rekkehus nær strandpromenaden. Det meste Av Det Ordúñ Har funnet ble etterlatt av taí, et arawak-Indisk Folk som columbus Møtte I baracoa da han først landet der, i november 1492.

Ordúñ Er best kjent for å etablere baracoa ‘ s cueva Del paraí Arkeologiske Museum, som åpnet I 2004. Sett i det som hadde vært en forlatt taí hule i utkanten av byen, er Det det eneste Taí museet på Østspissen Av Cuba. «Det var en drøm,» sier Ordúñ. «Da jeg fortalte folk her hva jeg ønsket å gjøre, trodde de at jeg var gal.»

Ordúñ selv ville innrømme at han er ubarmhjertig-men i cuba, hvor private initiativer ofte hindres eller blokkeres av regjeringsbyråkrater, er han også uvanlig effektiv. Før han grunnla museet, kjempet han for å beskytte land som inneholdt arkeologiske steder like øst for Baracoa, og vant. Han har kjempet om tillatelse til å grave ut gjenstander som er i overhengende fare for å bli skylt ut i havet eller ødelagt av eiendomsutvikling. Og nå bygger han et Annet Taí museum i andre etasje av huset hans.

Ordúñ Er en ensom fighter, men han er ikke alene i sine kamper. Hans søken er en del av en liten, men voksende bevegelse for å gjenvinne Cubas urfolkskultur, og å overtale Cubanere til å utforske sine Pre-Columbian taí røtter.

**********

Taí Var den mest folkerike av flere grupper som bebodde Cuba da Columbus seilte Inn i baracoa havn. Utforskeren beskrev dem i sin journal som et vennlig og sjenerøst folk som levde ganske enkelt, og noterte seg: «De vil gjøre gode tjenere.»Han kastet ikke bort tid på å opprette et trekors på kysten. Ikke lenge etter at, han slaver Taíno i Navnet Til Spania.

Taí begynte å dø ut raskt-fra kopper—vold og overarbeid i hendene på de spanske kolonistene. Men til tross for påstander om det motsatte, forsvant de ikke helt. Noen flyktet til bergen. Andre blandet med kolonister eller Afrikanere flykter slaveri, noen ganger opprettholde Ta ④no skikker og oppdrett praksis.

kolonimyndighetene nektet å anerkjenne eksistensen Av Taí som et folk, og tildelte sine egne etternavn til den gjenværende urbefolkningen. «for å eliminere Indisk identitet, så ville det ikke være noen urfolks tittel til landet,» sier José Barreiro, medlem Av Taí Nation Of The Antilles og direktør For Kontoret for Latin-Amerika Ved Smithsonian National Museum Of The American Indian. Men dette stoppet ikke noen Taí fra å hevde sine landrettigheter i retten, om enn uten suksess. Den Siste urbefolkning krav På Cuba ble nektet i 1850.

Denne artikkelen er et utvalg Fra Våre Smithsonian Journeys Travel Quarterly Cuba Issue

Utforsk De dypeste hjørnene Av Cubas kultur og historie, og oppdag de oppsiktsvekkende transformasjonene som skjer nå

Kjøp

Forskere som så Etter en overlevende Taí kultur i løpet av det 20.århundre, klarte ikke å gjenkjenne hva som var rett foran øynene deres. «De lette etter folk med loincloths og fant ingen,» Sier Barreiro. «De så ikke nyansene.»Taí På Cuba kan ikke alltid identifiseres av fysiske egenskaper, legger Barreiros forskningspartner, Baracoa historiker Alejandro Hartmann—deres skikker er ofte det eneste beviset på Indisk arv. «Folk tror fortsatt på moder jord og fader sol,» sier han. «De går og ber om tillatelse Fra Taí guder som Osaí før de høster noe.»

Genetisk analyse har nylig styrket saken For den fortsatte Taí tilstedeværelsen i Karibia. En 2003-studie i Puerto Rico viste at 61 prosent av tilfeldig utvalgte fag hadde mitokondrielt DNA av innfødt opprinnelse. «Du kan se på En Veldig Afro-Kubansk eller Iberisk utseende person, MEN DNA forteller en annen historie,» Sier Barreiro.

Etter Den Cubanske Revolusjonen i 1959 forsøkte det nye lederskapet å fremme en sterkere Følelse av «Cubanness», og mislikt snakk om separate raseidentiteter. «Regjeringen var drastisk om det i årevis og ville ikke at det skulle komme opp,» sier Barreiro. Men sovjetunionens plutselige sammenbrudd forårsaket En identitetskrise Blant Cubanere, som plutselig fant seg mangel på mat og grunnleggende forsyninger—og mer sannsynlig å vende seg til tradisjonell kunnskap for å lage varer og medisiner de trengte. Bare de siste årene har nyanser Av Cubansk identitet, inkludert taí røtter, blitt et akseptabelt tema for diskusjon i regjeringens øyne.

Columbus seilte inn i baracoa havn, reist et kors på land, og snart Slaver Av Taí folk. I Dag Er Baracoa et senter for bevegelsen for å gjenvinne Cubas urfolksarv, som for det meste lever videre gjennom tro og kulturell praksis gått ned gjennom generasjoner. (Chip Cooper))

**********

Da Jeg besøkte Ordúñ på hans baracoa Hus, vinket han meg gjennom den åpne inngangsdøren inn i en stue proppet med poser med sement stablet til taket og en rød 1950-tallet chennais Motorsykkel. I den smale korridoren som var igjen, hadde han klart å finne plass til møbler. Jeg presset gjennom og sluttet seg til ham på sofaen, foran en boks fan.

Ordúñ Lansert i en opplæring på taí, bolting oppe for å samle en kurv med gjenstander for meg å inspisere. I over et tiår Har Ordúñ og hans partnere utgravet i den nærliggende landsbyen boma, hvor de fant det som kunne være gravstedet til guamá, en taí Cacique (sjef) som motstod de spanske kolonistene i et tiår før han ble drept.

Ordúñ Fortalte Meg at han lærte sitt felt fra antonio Núñ Jimé, en kubansk revolusjonær Slått arkeolog som hadde gjemt seg med fidel Castro i fjellene vest for baracoa. Som jeg slått over leire idoler i mine hender, Ordúñ Foreslått en utflukt til boma Senere denne uken.

På den fastsatte dagen, til tross for kraftig regn natten før, satte Ordúñez og jeg tidlig på hans česká, på vei mot fjellene i øst. Vi forlot snart den asfalterte veien for en steinete grusvei og til slutt kom til et stopp der en håndfull små barn dukket opp på toppen av en ås og ropte arkeologens navn. Tallene deres vokste da Vi gikk opp mot hulen der Ordúñ Mener at laget hans gjenvunnet guamá rester.

knoklene har blitt flyttet Til Cueva del Paraí Museum, I Baracoa, og i Dag er det bare en kopi grav i deres sted, med en enkelt kjede for å hindre folk fra å komme for nær. «Etter At Vi fant Guamá her, ville barna komme og grave når Vi var borte,» sa Ordúñ Og rystet på hodet. Han håper å gjennomføre flere utgravninger i området snart, midler tillater.

Entusiasmen har økt blant barna i Boma siden Ordúñ Startet et samfunnsprosjekt, inkludert arkeologi leksjoner i den lokale skolen. I helgene lærer han barna å utføre erí, en type Taí seremoni. Der det er mulig, ytelsen er basert på arkeologiske funn og tidlige koloniale kontoer. Men generelt sett anerkjenner han, forestillingen er mer fantasi enn faktum. Ordúñ ønsker at barna skal utføre for turister, for å samle inn penger til det nye museet og utdanningsprogrammene.

regjeringen pleide å slå ned på slike inautentiske skjermer, men med den økende etterspørselen etter urfolkskultur fra kontanter-wielding turister, myndigheter har blitt mer tolerante. Mange Boma beboere tror aktiviteten er ufarlig. «Barna ville være ute å kaste bort tiden sin hvis de ikke trente,» sa en kvinne hvis mann er Av Taí nedstigning, og som var motvillig til å bli navngitt.

Lenger øst langs kystveien, forbi den søvnige havlandsbyen Bariguá, Ordúñ Og jeg besøkte to grotter med helleristninger og tegninger i jernoksid. Det Cubanske militæret har delvis murt av en av huleåpningene, med et utkikkspor og det som ser ut til å være en hylle for en pistol.

tegningene på innsiden er knappe og enkle: svake skildringer av mennesker, sjødyr, kanskje en firfirsle. Hulene selv er små og tilgjengelige for alle fra veikanten. Noen av bildene har blitt uopprettelig riper, som om noen har forsøkt å slette dem fra historien.

Taíno etterkommer Regino Rodríguez guider turister gjennom huler Hvor Taí petroglyphs pryder veggene. (Chip Cooper))

**********

Tilbake I Baracoa, min søken etter spor Av Taí kultur dukket opp tvilsomme fører. Fakta og lore konkurrerte om oppmerksomhet. Jeg hørte upålitelig informasjon om hvilke avlinger og matvarer som faktisk var urfolk. Ulike kilder fortalte meg om sammenhenger mellom Moderne Kubanske rytmer og Taí musikk, selv om eksperter som Hartmann sier at det ikke er noe forhold i det hele tatt. De fleste samtaler om etnisk identitet viste en markert ambivalens: «jeg er en Del Indio,» gikk en typisk kommentar, » og jeg lærte Om Indiene som vokste opp. Jeg Er Cubaner.»

jeg stoppet i en tatoveringssjappe like ved den nye ta@no-tema gangvei, i sentrum av byen. Fem inked-up menn ble stappet inn i en plass på størrelse med et skap. Jeg spurte en med en hylse av patriotiske tatoveringer om butikken tilbød noen innfødte design. «Sikkert,» sa han. «Aztec, Maya-hva du vil.»

Akkurat da jeg mistet troen på at Jeg ville finne noen I Baracoa i Tillegg Til Ordúñez Og hartmann som virkelig var engasjert med Ta@no Arv, kom jeg over mildo Matos kunststudio. I 50-årene, Matos husker Taí aspekter av sin barndom i en liten landsby på den tørre sørkysten Av Guantá Provinsen; hans bestemor Var Taí. Som gutt spiste han casabe, Et Taí brød laget av revet yuca (kassava rot). Hans familie bygde hytter kalt bohíos på deres land og vokste innfødte avlinger. «Jeg skjønte ikke hvor forskjellig vi var fra Andre Cubanske familier før jeg gikk bort til kunstskolen,» Sa Matos.

Som student tok Matos opp oljemaleri. Men i mange år før Taí dukket opp i sitt arbeid, malte han andre fag. Nå hans studio vegger er dekket med dynamiske skildringer Av Taí guder, om hans stil stammer mer Fra Det 20. århundre Europeiske tradisjoner enn fra huletegninger eller idoler. «Jeg bruker mye surrealisme, fordi det også handler om å tolke natur og naturfenomener,» sa han.

for Matos er utforskningen av hans etniske identitet en aktiv prosess med gjenfinning, rekonfigurering og nytolkning: «Identitet er personlig—alle må gjøre arbeidet for seg selv.»Et problem, la han til, er mangelen på historiske og arkeologiske ressurser for Cubanere som ønsker å forstå Deres taí arv. «Alle de viktige gjenstandene er I Havana,»Sa Matos—» eller USA»

Følelser kjøre høyt På En Taíno bønn seremoni i en boh5o, eller landsted, nær Byen Baracoa. Curanderas, eller folkeklinikker, bruker fortsatt tradisjonelle urtemidler her. (Maggie Steber))

**********

En viktig taí gjenstand som ikke lenger er tilgjengelig for Folk på Cubas østlige tips, Er Gran Cemí Av Patana, et steinidol som Den Amerikanske arkeologen Mark Harrington fjernet Fra Patana-Hulene i 1915. Harrington gravde der på Vegne Av George Gustav Heye, hvis samling ble overført tiår senere Til Smithsonian Institution. Gran Cemí ligger nå lagret På National Museum Of American Indian (NMAI) Cultural Resources Center, I Maryland, venter på utfallet av repatrieringsforhandlinger mellom Usa og Cuba. «Museet og alle parter I Cuba er i samtale,» sa Eileen Maxwell, direktør for offentlige anliggender VED NMAI. «Vi forventer å motta en formell hjemsendelse forespørsel etter hvert.»

min guide til Patana-Hulene var Alexis Morales Prado, En selvlært arkeolog hvis hobby førte til en heltidsjobb. Før Han grunnla det lokale kontoret Til Empresa nacional para La Protecció De La Flora y Fauna—et statlig organ som overvåker bevaring av land og kulturarv—Morales tilbrakte flere tiår som statsadvokat For Maisí, Cubas østligste kommune. Forbrytelsen han mest tiltalt var uautorisert slakting av kyr. Nå jobber han for å få beskyttet status for land I Maisí som inneholder Taí nettsteder.

Jeg fant Morales i sitt hjem nær sentrum av landsbyen. Han er høy, med uttrykksfulle blå øyne og grått hår. Cubanske flagg patcher pyntet en av hans skjorter og hans khaki vest. En liten machete hang i et skinn slire i midjen. «Jeg jobber med fakta, ikke fantasi,» sa han. «Språk. Det jeg kan se. Noen mennesker er ikke noe mer enn intellektuelle jineteros (hustlers).»

ifølge Morales har mange mennesker I Mais@no blod Og følger Taí skikker i kraft av deres arvelige forhold til landet—men ikke alle av dem identifiserer som urfolk. Morales jobber med et nytt museum For å huse Taíno arkeologiske funn fra regionen, som skal åpnes i slutten av 2016. Han underviser også i de lokale skolene, hvor elevene lærer hvordan deres nåværende livsstil er en del av en levende fortid. «De bruker fortsatt noen av de samme jakt-og fiskemetodene. De vil bringe Inn Taí mørtel de fant i sine bakgårder som deres familier bruker til å lage mat, » morales undret. «De bruker Taí ord.»

Morales lærer barn hvordan man skiller virkelige gjenstander de kan finne-som en mørtel med subtile, men forsettlige utskjæringer for forskjellige grep – fra uberørte bergarter. Han tok meg med ut til fremtidens museum for å vise meg eksempler, men vaktene viste oss bort: ingen besøkende tillatt, ingen forklaringer gitt. «De vil ikke engang slippe meg inn—og mine ting er der inne,» Sa Morales. Men han hadde en annen løsning: «La oss stoppe ved foreldrenes sted.»

foreldrene hans var ikke hjemme, Men det var en sulten katt som ventet inne med sitt nyfødte kull med kattunger. Morales rummaged gjennom kjøleskapet for å finne noe å stille dem, så åpnet et glassdisplay i stuen. Han snudde seg og passerte meg en stor skrøpelige taí bolle. Jeg cupped sine avrundede kanter fast, eyeing betonggulvet og forestille seg det verste. Skålen var omtrent tusen år gammel, Sa Morales. Jeg ble lettet over å gi den tilbake til ham etter at han kom ut av foreldrenes soverom dra to plast oppbevaringsbokser Av Taí gjenstander som hadde vært under sengen sin. Hyllene inneholdt bergarter med korallfossiler, mørtel, graters—sannsynligvis for yuca—plukker, øks hoder, keramiske fragmenter, miniatyr stein og leire idoler, alt i jordbrune brune og grå, bortsett fra en enkelt moderne artefakt: et hvitt plasthårklips.

Taíno Cacique Francisco Ramí Rojas slår en palmefrond for å kjøre bort dårlige ånder ved en thanksgiving-seremoni ved sjøen. En tre-sidig idol kjent Som La Mu ③equina antas å representere Taí troen På At dødes ånder er til stede blant de levende. (Maggie Steber))

**********

Morales og jeg kjørte senere I En 1959 Land Rover Til La Patana, som ligger ved enden av en rød-grusvei best krysset på en hest eller i et firehjulsdrevet kjøretøy. Den lokale skolen har bare åtte studenter. Landsbyen var alt annet enn øde da vi ankom, så vi fortsatte vår tur Til Patana Caverns ned en stupbratt sti av taggete stein.

For å fjerne Gran Cemí fra grotten, Måtte Mark Harringtons lag kutte idol i fem stykker med en tomanns tømmersag. Brikkene ble deretter pakket i sedertre bokser og fraktet med muldyr Til Maisí, hvor de ble lastet på en båt på vei Til Baracoa, og senere overført til en norsk fraktebåt gjør en stopp I New York City.

før det ble fjernet, må idolet ha vært et imponerende syn; det hadde blitt skåret inn i en fire fot høy stalagmitt med en enda bredere base. Likevel klarte Harrington nesten ikke å se det. Hulens munn åpner bredt til et høyt tak forkammer, og frister alle som kommer inn for å se oppover forbi idolens tidligere hvilested, mot en fristende passasje som forsvinner inn i mørket. Dette fører til en rotunda fylt med flaggermus, hvis tilstedeværelse forstyrret alle Tre Av Harringtons forsøk på å grundig utforske dypere rom. Han la merke til idol bare mens utvinne fra sitt tredje forsøk.

jeg leste ikke harringtons beretning om Hans Patana-ekspedisjon før etter at jeg hadde besøkt hulen, og husker ikke å se de millioner av kakerlakker han opplevde på gulvet i korridoren som førte inn i rotunda. Men det er sannsynligvis fordi jeg var for opptatt av tusenvis av flaggermus som dannet en traktsky da Morales og jeg kom inn i rommet i tofarget glød av smarttelefonen og lommelykten hans.

i jakten på det mer mystiske kammeret hadde jeg, som Harrington, også unnlatt å merke seg helleristningene som fortsatt er ved hulens inngang, og nå svettet jeg også gjennom klærne mine og kvelte i rotundens dårlige luft. Da jeg tenkte å spørre Morales hvilke underverk som ventet oss, kunne jeg knapt høre meg selv over de bankende vingene og gjennomtrengende skrikene. «Ingen,» ropte han tilbake over skulderen. «Jeg ville vise deg varmefellen!»Frenzied flaggermus klippet mine armer og ben. Varm guano clotted i håret mitt. Hodet ned, snudde jeg og spurtet tilbake til inngangen så fort jeg kunne klare på et mykt gulv av droppings.

Først da jeg var tilbake ved huleinngangen, alene og andpusten, kunne jeg endelig sette pris på plassen. Petroglyfer stirret ut fra veggene. Stedet Hvor Gran Cemí pleide å stå kom i fokus, en haunting stubbe av en stein igjen i stedet for en figur en gang tilført livet. Taí Kan være bestemt til å bli definert, i det minste delvis, ved deres fravær.

jeg husker den første Taí idolen jeg holdt, mens Jeg satt I roberto Ellerúñ stue: En tresidig leirefigur kalt La Muñ (den lille dukken). Da jeg snudde hver av sidene for å møte meg, ble det en frosk, en hodeskalle og deretter en ugle. For Taí var dette idolet et udelelig symbol på liv—død og vandrende sjeler-men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.

det Var En Taí tro på at de døde hadde sine egne ånder, og at disse kunne passere tilbake til verden som mennesker, dyr, til og med gjenstander. Deres tilstedeværelse ble imidlertid ikke ansett som en haunting. Det var rett og slett som om de som hadde dødd hadde tatt en ny form for å eksistere igjen sammen med de levende.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Previous post Lav-histamin diett reduserer sykdomsaktivitet i kronisk urticaria
Next post Betty Grable