Ikke-konvulsiv status

Oversikt

Status epilepticus er delt inn i 2 hovedundergrupper: konvulsiv og ikke-konvulsiv status epilepticus. Nonconvulsive status epilepticus brukes til å beskrive gruppen av anfall som er preget av elektrografisk anfallsaktivitet på EEG forbundet med minimal eller ingen motoriske bevegelser, typisk med tilhørende endring av bevissthet (fra vandrende til komatose). I denne artikkelen beskriver forfatterne dagens tenkning og kontroverser rundt definisjonen og klassifiseringen og vanskelighetene ved diagnose av ikke-konvulsiv status epilepticus. Forfatterne gir også et behandlingsramme basert på dagens litteratur.

Nøkkelpunkter

Historisk notat og terminologi

I kanskje den tidligste beskrivelsen av epilepsi med vedvarende endret bevissthet, Trousseau i 1868 bemerket at gjentatte petit mal anfall kan forekomme så ofte at ett anfall ville bli forvirret med den neste, simulere en kontinuerlig anfall som kan vedvare i flere dager. Begrepet «status epilepticus» («etat de mal») ble laget i 1824 (Neligan and Shorvon 2009). Ideen om at anfall kunne ta på seg en langvarig, ikke-konvulsiv form ble fremhevet Av Bourneville som i 1878 beskrev 2 former for status epilepticus:konvulsiv og meningittisk. Meningitic status epilepticus er preget av subtile eller fraværende kramper, koma og autonome abnormiteter. Disse beskrivelsene kan godt ha utgjort ikke-konvulsiv status epilepticus, men Den første elektrokliniske diagnosen skjedde i 1945 da Lennox diagnostiserte fraværsstatus epilepticus med EEG korrelert i sin fetter. Ni år senere beskrev Penfield Og Jasper fokal status epilepticus med intakt bevissthet, aura continua, hos en pasient som led av kontinuerlig prikking av venstre fot, Og I 1958 Publiserte Gastaut det første tilfellet av fokal status epilepticus med nedsatt bevissthet (Drislane and Kaplan 2008).

ikke-Konvulsiv status epilepticus ble opprinnelig beskrevet hos ambulante pasienter med kronisk epilepsi, men med utviklingen AV EEG-teknologi har det blitt klart at ikke-konvulsiv status epilepticus er vanlig blant pasienter med sykehus, spesielt kritisk syke pasienter med uforklarlig endret mental status. Ideen om at elektrografiske anfall ofte kan manifestere seg utelukkende som koma i sykehuspasienter først ble tydelig i de som presenterer med konvulsiv status epilepticus. I 1984 innførte Treiman og kolleger ved UCLA begrepet «subtil status epilepticus» for å beskrive det sene «utbrente» stadiet av generalisert konvulsiv status epilepticus som bestående av «nystagmus, øye blinkende og/eller milde motorbevegelser…med markert nedsatt bevissthet og kontinuerlig eller nesten kontinuerlig, vanligvis bilateral, ictal mønstre PÅ EEG» (Treiman 1984). De bemerket også at noen pasienter med denne formen for nonconvulsive status epilepticus kan ha hatt bare en isolert kramper (snarere enn convulsive status epilepticus) eller kan ha aldri hatt en anerkjent kramper (Treiman 1995). Senere forfattere har referert til dette fenomenet som status epilepticus terminans (Foreman and Hirsch 2012) for å skille det fra andre former for nonconvulsive status epilepticus med liten eller ingen anteceding kliniske manifestasjoner. Den utbredte bruken av digital EEG og langvarig eeg-overvåking har gjort det klart at ikke-konvulsiv status epilepticus uten forutgående konvulsiv aktivitet er den vanligste formen for ikke-konvulsiv status epilepticus hos pasienter på sykehus, særlig hos barn og voksne med akutt hjerneskade og pasienter med alvorlig systemisk sykdom, som sepsis (DeLorenzo et al 1998; Drislane 2000; Abend et al 2013; Abend 2015).

i Utgangspunktet ble ikke-konvulsiv status epilepticus definert som en pågående tilstand av ikke-konvulsiv anfall eller flere ikke-konvulsive anfall uten å gå tilbake til baseline i minst 30 minutter(Sutter et al 2016). En konsensusarbeidsgruppe raffinerte definisjonen for å ta hensyn til heterogen etiologi, fenomenologi og prognose for ikke-konvulsiv status epilepticus (Trinka et al 2015). Denne definisjonen inneholder elementer av tid (kalt T1 Og T2) og 4 ekstra akser (semiologi, etiologi, EEG korrelat og alder). T1 indikerer når anfall må behandles akutt (f.eks. 10 minutter for fokal status epilepticus med nedsatt bevissthet og 10 til 15 minutter for fraværsstatus epilepticus), Og T2 indikerer tidspunktet da sannsynligheten for permanent nevronskade øker og mer aggressiv behandling kan være berettiget (mer enn 60 minutter for fokal status epilepticus med nedsatt bevissthet og ukjent for fraværsstatus epilepticus). Dette forslaget tar imidlertid ikke hensyn til aldersrelaterte forskjeller i forekomsten Av T2, hvor eksperimentelle bevis og data fra FEBSTAT-studien tyder på at den umodne hjernen er mindre sannsynlig å utvikle permanent skade enn den voksne hjernen (Lewis et al 2014; Molinero et al 2020).